En prat med de som vokste opp på gården

I forbindelse med at jeg prøver å finne årsaken til at noen har lagt kalenderlapper og et bryllupsbilde bak flere lister på kjøkkenet, tok jeg meg en tur ned til Ryfoss for å prate med brødrene Ola og Gunnar Lokreim. De ble født og bodde de første årene på Øvre Brekkebakkadn etter at foreldrene kjøpte gården i 1929. Marie Lokreim, som er gift med Ola var også med å fortalte. Etterhvert kom også sønnen Arve Lokreim innom.

 

Tidlig kom det fram at de ikke visste noe om disse kalenderlappene, men det var andre ting de kunne fortelle.

Anders Lokreim ble født 1889. Det som skulle bli hans kone, Maria Olsdatter Ellestad var født 10 år senere i 1899. De møttes og senere giftet de seg i 1921. Mens de bodde på Lokreim gård ble de tre første barna født: Åste (1920), Torstein (1923) og Anne (1928). Men i 1929 fikk de anledning til å kjøpe seg Øvre Brekkebakkadn av Eivind Myre. Da stod kun et våningshus der som var bygget i 1912 (kanskje bygget av Myre). Dette var på en tid hvor Norge mistet innbyggere til utlandet og som et mottiltak fikk par som Anders og Maria støtte til å kjøpe jord. Så derfor måtte de bygge en vei opp til gården og dyrke opp den selv. Heldigvis var Anders en anleggsarbeider og var vant med veiarbeid og å jobbe hardt.

I samarbeid med Gullik som var snekker og nabo på Nedre Brekkebakkadn satt de opp uthuset (låven) i 1931. Dette bygget var ganske stort for sin tid, men det kan være at de så på det som en investering! Anders må også ha vært en kar med høy arbeidsmoral ettersom han ukentlig reiste til Årdal og jobbet der. Mandag til lørdag. I tillegg til å hjelpe til på gården i helgene.

Hjemme var Maria og tok hånd om gården og barna. Men ungene var naturlig med på det daglige strevet ettersom det er mange arbeidsoppgaver som skal løses for at en gård skal gå rundt. Om vinteren måtte det daglig bæres vann fra elven til dyra. Det virket som særlig Åste var en viktig del av seterlivet og andre gjøremål ettersom hun var eldst. Når barna var konfirmerte var det forventet at de reiste ut i verden for å finne en plass å arbeide, eller studere.

Alle barna gikk på skole. Men på den tiden gikk man annenhver dag, og da reiste de ned dalen og over Storåne og forbi Kvismoen. Oppe på den andre siden lå Høre skole, nesten 4 km fra Øvre Brekkebakkadn. Ola og Gunnar husker at det var en ganske tøff disiplin, men læreren var også rettferdig. Inne på skolegården skulle man ikke løpe og alle måtte stille opp i ledd med hendene på skuldrene foran. Og ingen tenkte en gang på å teste lærerens tålmodighet. “Vi hadde greipa respekt for læreren.” Når jeg spurte om skolen var bedre før, svarte brødrene og Marie at skolen nok var bedre i dag, men at man ikke tok skade av lærerens kustus. Og man ble vant til det strenge regimet og kunne derfor holde fokus på læring i motsetning til enkelte klasser i dag hvor læreren ikke kan kreve den respekt han trenger for å undervise.

last ned (1)
Høre skole

Under krigen var det en lærer de husker godt. Han var NS-mann (Nasjonal Samling) og en morsk fyr som sendte frykt gjennom klassen. Anders og Maria fortalte til barna at de måtte være forsiktig med hva de sa og om hva de mente når de ikke var hjemme.

last-ned.png
Klassebilde fra 1913 (før Ola og Gunnar var født)

Det var kaldt om vinteren og over Storåne kunne det krype under -30℃. Landskapet var dekket med tykk snø og ved elva krøp kulden inn under klærne. På vei til skolen kunne matpakka og flesket fryse og læreren var da grei og la den inntil ovnen slik at det kunne tine til det var lunsj. De som ikke kom fra gård hadde ikke alltid mat med seg under tiden med okkupasjon. På veien til gården bodde det en trivelig kar og han var så glad i å fyre i peisen. “Det føltes som 40 grader der inne”, og ungene kunne tine opp armer og bein før de gikk opp bakken til mor. Hver gang de kom hjem sto det mat på bordet og hun fyrte ekstra godt i peisen! “Vi gikk aldri sultne”, hørte jeg flere ganger i løpet av kvelden.

De hadde én hest på gården, 3-4 kyr, noen ungdyr, et par griser og høns. De dyrket store mengder med bygg, poteter, kårlot, gulrøtter og hodekål. Og sikkert mye annet. Om sommeren var det stølsliv på Syndin. Her skulle man lage ost (hvit og brun), smør og annet. Stølsveien, som går gjennom ØB, var fylt med stor trafikk opp, ettersom “alle” var der om sommeren. I dag er det kun én familie (av det jeg har hørt) som har seterdrift på Syndin.

Skulle man klare seg gjennom vinteren, var en nødt til å fylle lagrene og da var ost, kurv, korn og rotgrønnsaker ideelle matvarer. Alt som skulle holdes kjølig ble lagt i kjelleren  (som har en kistemur) under kjøkkenet. Her var det stabilt kaldt gjennom hele året. Om våren tappet de fersk melk på flasker og norgesglass for at man skulle ha dette nede på gården mens kyra var oppe på stølen. Kjellermelk, kaltes det. Den var naturlig syrnet, men god på smak. Utover sommeren kunne den kanskje bli en anelses for sur, men da var “krøteran” snart hjemme igjen. Man laget også sin egen hermetikk! Det kunne for eksempel være kjøttkaker man la på boks og så loddet man lokket på. Og så, for å se at de var tette, la man de i en kjele med varmt vann og så etter lekkasje.

DSC_0040
Inngang til kjelleren

Nærmest våningshuset ligger vedskålen, og i rommet innenfor ligger stabburet. Her var mel, flatbrød og andre tørrvarer. Flatbrødet var plassert i vie tønner og mel og korn var i noe de kalte for bøle. Alt var lagret tett og gjennomtenkt slik at ikke musa skulle forsyne seg av vinterens matkammer!

DSC_0031
Inngang til vedskålen. Stabburet ligger i rommet over stolpen
DSC_0034
Stabburet og til høyre bølen

I den andre enden av uthuset var det et rom på utsiden av fjøset. Det var innredet som et værelse og hadde en seng og ettersom det lå på nordsiden var det svalt og godt å ligge der på sommernettene! Gunnar og Ola var ofte nede på gården for å hjelpe til med slåtten, og da var dette rommet en god plass å kjøle seg ned på. Våningshuset er ikke mer enn 45 kvm, så når man hadde en søskenflokk på seks, var det ekstra godt å få litt personlig plass. Men da det en sommer ble observert en ukjent mann som gikk i skogene, valgte de to guttene å flytte inn igjen til de andre.

DSC_0105
Rom utenfor fjøset

Ola husker godt det kom strøm på gården! Stolper ble satt opp fra Brekken gård og opp til Øvre Brekkebakkadn og installert til uthuset og våningshuset. Og når alt av apparater var skrudd sammen sto hele familien forventningsfull i stuen. Anders sto med fingeren på bryteren og så på familien i det lyset traff rommet som et lynnedslag! Det må ha føltes som om en liten bit av solen kom inn i hjemmet! Nå behøvde de ikke reise ned i dalen for å lade batteriene til radioen lenger! Selv om det ikke var så mange elektriske apparater i begynnelsen så ville jo lyset i seg selv øke mengden med arbeid man kunne gjøre, og da særlig på vinterstid. Konene lærte jo seg på den tiden å strikket mørket!

 

Den fineste historien jeg hørte den kvelden var når far kom hjem om lørdagsettermiddagen fra anleggsarbeidet i Årdal. Når resten av familien var oppe på seteren, kom han opp bakkene og i hånden hadde han med seg noe til ungene, et blad eller noe annet spennende fra verden utenfor. Mor og Åste var nok ferdig med ystingen, og en fikk muligheten til å sitte ned en stund. Kaffen var satt over, og mens barna leste i tegneseriet, satt Anders og Maria i ettermiddagssolen og var lykkelige over å kunne være sammen igjen.

IMG_2292
Anders og Maria Lokreim

Det var de to som var på bildet som jeg fant gjemt bak taklisten. Gjemt for at noen skulle én dag finne det og kanskje undre seg over hvem de var på dette bureisningsbruket i Valdres.

Jeg har ikke noen forbindelse til Øvre Brekkebakkadn, og selv om jeg vet at det tar tid å bygge opp et forhold til en gård er det litt tungt å være der oppe, særlig når det er kaldt og det ikke finnes en plass å fyre i peisen. Men etter den praten jeg hadde med Ola, Gunnar, Marie og Arve Lokreim, så fikk jeg lånt noen minner som vil gjøre tilværelsen der opp noe lettere. En følelse av å være med i en historie.

Så én dag, når våningshuset står støtt og lageret er fylt med grønnsaker og kjellermelk, kan det være at jeg også får lagt et bryllupsbilde i veggen.

Reklamer

6 kommentarer om “En prat med de som vokste opp på gården

Legg til din

  1. Visst är historia intressant! Ens eget liv och slit får en annan mening i relation till de människor som varit med förr. Kul att du för gårdens historia vidare. Som de säger så är intet nytt under solen. Hoppas att du också kan stoppa in ett bröllopsfoto bakom listerna i ditt nya hus så småningom.
    / Niklas.

    Liker

    1. Tack Niklas :)! Ja, det var kul att gräva forntiden på en plats man skall engagera sig i! Platsen började att liva till på ett helt annat sätt!

      Liker

  2. Til info:
    Syndin er ett av stedene i landet med mest og best bevart stølsdrift. Det er flere melkebønder, samt flere sauebønder med dyr der oppe. Valdres i helhet har mye stølsdrift, og det er også grunnet det tradisjosrike stølsdrifta at Tine har valgt å satse på «stølsmelk frå Valdres» om sommerene, som forøvrig er blitt en stor sukse 🙂

    Liker

    1. Ja, er det ikke Nord-Europas største stølsområde som ligger i Valdres? Det kan være at de mente at stølsdriften rundt Søre Syndin har sett en reduksjon av stølsaktivitet?

      Liker

Legg igjen en kommentar til Tor-Evert Johansen Avbryt svar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggere like this: